ahikeforlife.com
Bakgrunn for forsøket
Hvem er jeg?
Jeg er en eventyrlysten jente som elsker å utfordre meg selv og prøve nye ting. Jeg ble født i Tromsø, har bodd i Østerrike og Sveits, men har hovedsakelig vokst opp på Eidsvoll Verk. Her har jeg bodd sammen med min søster, min norske mor og tyske far. Faren min tilbrakte store deler av barndommen i fjellene i Bolivia og i Costa Rica, og jeg har nok arvet eventyrlysten fra min tyske familie. Vi hadde et livlig hjem med mange prosjekter på gang, og jeg har fått mye støtte til å prøve og feile gjennom oppveksten.
​
​
Gjennom hele oppveksten har jeg vært ivrig og aktiv. Jeg har blitt fortalt at jeg klatret i bokhyllene før jeg kunne gå, og var alltid nysgjerrig og full av pågangsmot og nye skrubbsår. Jeg prøvde ut ulike idretter, før det var stavsprang som ble den store lidenskapen min.
Et brudd i ryggen (2016) satte en stopper for mulighetene mine til å fortsette å hoppe, så jeg måtte omstille meg og tenke nytt. Livet handlet ikke lenger om å samle førsteplasser eller medaljer, men om å ha en kropp som lot meg være aktiv igjen.
Inspirasjonen
Jeg kommer fra en turglad familie, og var på min første fjelltopp bare to måneder gammel. Fra barndommen har jeg mange fine minner fra fjellturer med blant annet kjeks til middag og et litt for lite telt. Gjennom oppveksten har jeg blitt fortalt inspirerende turhistorier, og når det kommer til fjellklatring kan man trygt si at min tyske bestefar, Opa, er mitt største idol. Opa har nå lagt fjellskoene på hylla, men han forteller fremdeles gladelig historier fra sine klatredager. Det var noen topper han ikke nådde i løpet av sin klatrekarriere , så en dag bestemte jeg meg for å gi han tidenes opplevelse: jeg ville bestige Seven Summits - og jeg ville gjøre det sammen med han.
Min første fjelltur
Opa - mitt store idol!
Eventyret starter….og slutter
I november 2018 begynte jeg på den lange ferden med mål om å bestige Seven Summits, og Opa var med meg hele veien - i sekken. Jeg besteg Mt. Kilimanjaro i Afrika, og så bar det av sted til Mt. Everest base camp.......og der stoppet det.
​
Dessverre stoppet alt opp da koronaen kom, og jeg måtte legge hele prosjektet på is. Jeg begynte på veterinærstudiet, og hadde ikke så mye tid til å gjøre andre ting i tillegg til studiene. Fritiden jeg hadde ble ofte brukt til lange løpeturer, som nå hadde blitt min nye lidenskap. Jeg var så glad og takknemlig for at kroppen endelig lot meg løpe igjen!
​
​
Ulykken
I november (2021) tok livet en dramatisk vending. Jeg ble påkjørt av en bil da jeg syklet på vei til forelesning. I løpet av et sekund ble livet plutselig snudd på hodet. Jeg ble kastet fire meter opp i luften og landet rett i asfalten, som resulterte i flere alvorlige skader. Jeg gikk fra å være en aktiv student, til å trenge omsorg døgnet rundt. Dette var en stor og vanskelig overgang for meg, men jeg bestemte meg raskt for å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg drømte om å komme tilbake i joggeskoene og fjellskoene så fort som mulig, og allerede på sykehuset satte jeg meg et mål som jeg kunne bruke som motivasjon: jeg ville klare å løpe 100 km gjennom fire land på en dag. Dette målet klarte jeg å gjennomføre sommeren 2022 da jeg sprang gjennom Tyskland, Østerrike, Liechtenstein og Sveits, etter bare to måneder med trening. Gjennom løpet samlet jeg også inn penger til Sykehusklovnene, fordi jeg ville gi noe tilbake for all oppmuntring og støtte jeg selv fikk under opptreningen. Dette inspirerte meg og ga ideer til nye prosjekter.
Løpe 100km, gjennom fire land på en dag:
Målstreken i Sveits!
Tid for å tenke alternativt
Etter å ha blitt påkjørt, fikk jeg et helt nytt perspektiv på livet. Jeg har lært at det er skjørt og at man aldri vet hva morgendagen bringer. Livet er for kort til å gi opp de store drømmene. Etter ulykken kjøpte foreldrene mine en tredemølle til meg slik at de kunne overvåke meg under opptreningen i tilfelle noe skulle skje. Møllen ble fort min nye bestevenn, og jeg fikk mye tid til å tenke og planlegge nye prosjekter på de utallige løpeturene mine. Hvordan skulle jeg klare å fullføre drømmen om å bestige Seven Summits nå? På grunn av hodeskadene jeg pådro meg i ulykken, er det for tiden for risikabelt for meg å oppholde meg i store høyder i det virkelige liv. En dag fikk jeg en fantastisk ide til hvordan jeg kunne gjennomføre den store drømmen og samtidig være i trygge omgivelser. Jeg ville «bestige» Seven Summits på en tredemølle!
Alltid god stemning på FaceTime
Hvorfor er dette rekordforsøket så viktig å gjøre akkurat nå?
Helt siden jeg var liten har jeg hvert år fått GUINNESS WORLD RECORDS™ bok i julegave. Oma, min tyske bestemor, og jeg leste ofte gjennom den sammen da jeg var yngre. Vi prøvde å slå diverse rekorder som for eksempel å stappe marshmallows i munnen og stable tårn av dopapir, uten noe særlig imponerende resultater. Vår store drøm var å en gang sette en ekte rekord som kunne bli godkjent av Guinness. Derfor er gleden stor for at jeg nå kan si at jeg har fått godkjent et forsøk på å oppnå tittelen "The fastest time to climb the Seven Summits on a treadmill" av GUINNESS WORLD RECORDS™! I dag er Opa 95-år og begge besteforeldrene mine har den siste tiden vært preget av sykdom. Kombinasjonen av korona, min ulykke og at vi bor i forskjellige land, har gjort at jeg ikke har fått sett dem så mye i det siste, selv om vi holder jevnlig kontakt på FaceTime. Mitt største ønske er at Oma og Opa skal få oppleve dette. Derfor er det spesielt viktig for meg å få gjennomført akkurat dette rekordforsøket nå.
Er det for tidlig?
Jeg har fått flere spørsmål om dette verdensrekordforsøket kanskje er for ambisiøst så tidlig. Jeg har hatt korona tre ganger det siste halvåret og kroppen har vært igjennom mye den siste tiden. Vel, jeg tror man aldri vil føle seg helt klar til å bestige Seven Summits, men livet er for kort til å ikke gripe de sjansene man får. Når jeg vet hvordan det er å knapt kunne gå og klare seg på egenhånd, føles hvert skritt som en seier i seg selv. Jeg er fullt innstilt på å gi alt for å sette denne verdensrekorden for min familie, men ikke minst for meg selv og som en hyllest til alt kroppen er i stand til å gjøre.
En god sak
Det går ikke en dag uten at jeg får en påminnelse om hva ulykken har gjort med kroppen min, og jeg er fortsatt avhengig av behandling for noen av skadene. Men alt i alt, så føler jeg meg utrolig heldig og takknemlig som faktisk har en kropp som tillater meg og være aktiv og å studere igjen. Det er absolutt ingen selvfølge! Ulykken inspirerte meg til å skifte studium. Jeg har vært gjennom en del sykehus- og tannbehandling, og studerer nå selv til å bli en av de superheltene som reddet livet mitt. Dette er noe jeg synes er veldig givende. Jeg har gjort meg en del tanker om hva jeg vil gjøre i framtiden, som innebærer å jobbe innen ekstremmedisin og spre kunnskap om livreddende førstehjelp.
​
Jeg ønsker å bruke denne anledningen til å samle inn penger til min store hjertesak. Inntektene går derfor til Leger Uten Grenser. Jeg har valgt å kalle prosjektet mitt «A hike for life», og ønsker å inspirere andre til å bestige sine egne «fjell», sprenge egne grenser og aldri gi opp de store drømmene selv om veien dit kan virke lang. I tillegg har jeg et brennende ønske om å være med på å støtte et arbeid med å hjelpe alle uavhengig av bakgrunn og forutsetninger, noe jeg også håper å selv kunne være med å jobbe for i framtiden. Med andre ord: A hike for life!
​
-En veldig takknemlig Sofie
_JPG.jpg)
Foto: Stefan Krauss